Rengjøring i det Easternske hjem

Jeg vet at jeg på en måte er priviligert som har en mann som har en høyere standard for renhet og ryddighet enn meg selv. Skal man tro klisjeene, finnes det et utall kvinner der ute som hver dag kjemper for å få sin mann til å utføre basale oppgaver som å legge ned dolokket, eller å vaske sine egne klær. Ektemann derimot, ikke bare legger ned dolokk og skifter dorull, han rydder, vasker og tørker støv nærmest frenetisk, og blir høylydt oppgitt over meg som ikke alltid synes det er like nødvendig. Han inspiserer glassene etter at jeg har vasket dem, og han blir nesten personlig indignert når han finner ørsmå ujevnheter. Han finner endatil frem pussekluten om vannet har tørket i ujevne linjer, og står fast bestemt på at skal man først vaske opp, så skal man jammen også vaske vasken, blandebatteriet, kaffetrakteren og brødristeren også.

Jeg skal gi ham rett i én ting: det er vakkert når leiligheten er skinnende ren fra topp til tå. Det glinser i glassbord og speil, kjøkkenbenken skinner, og jeg kan speile meg i TV-benken. Det er nemlig ikke slik at jeg ikke vet å sette pris på et vakkert hjem. Den demotiverende faktoren for min del er at både Ektemann og jeg er noen uforbederlige rotekopper. Hver gang leiligheten blankpoleres tar det gjerne ikke mer enn to dager før rotet ubemerkelig har sneket seg inn, krok for krok, selv om vi også denne gangen har lovet hverandre på tro og ære at denne gangen skal vi holde det pent. Og mens Ektemann nå er klar for en ny frenetisk rengjøring, ser jeg denne evige, uløselige oppgaven som en anelse meningsløs, tenker at en dag fra eller til spiller da ingen rolle, og skal man først gjøre rent annenhver dag så får det holde å bare gjøre f.eks 80% rent. Jeg er generelt tilhenger av å gjøre ting 80%. De siste 20% utgjør som regel bagateller som i hovedsak egner seg for flisespikkeri for spesielt interesserte.

Men Ektemann er ustoppelig når han først setter i gang, og jeg er alt for veloppdratt til å bare sitte og se på. Så mens Ektemann snakker med glød om hvor rent og pent det skal bli, vasker jeg rundt teppekanter når jeg tror han ikke ser, og syter jevnlig om vi ikke kan gi oss snart.

I love you Crazy

Hele mitt liv har jeg stilt meg uforstående til min mors konstante bekymring for resten av familiemedlemmene. Var noen uanmeldt forsinket var hun øyeblikkelig klar til å ringe redningsmannskap og politi, og hver gang jeg skulle noe helt vanlig, som å erverve min første bil, eller gå ut med venner, hadde hun skrekkscenariene klar. Jeg lot meg sjelden affisere med mindre det var snakk om bestikkelser, og for den nette sum av 2000 kr lot jeg meg kjøpe ut av et russetreff.

Nå som jeg har møtt mannen i mitt liv kjenner jeg selv små stikk av virkelighetsfjern bekymring. Det toppet seg her en dag, da min mann var en tur til Oslo, og på forhånd hadde sagt at han kom hjem igjen i 17-tiden samme dag. For ordens skyld får jeg nevne at han som østeuropeer ikke har et like fanatisk forhold til klokken som den jevne nordmann, men han pleier alltid å kommunisere forsinkelsene sine. Så når klokken ble 17:30 begynte jeg å lure på hvor det ble av han. Mobilen hadde vært av siden jeg først ringte kl 17, og dermed antok jeg at han hadde vært på flyet siden da.

Min første instiktive reaksjon var sjalusi. Min mann har en fortid som notorisk hjerteknuser, så dette var kanskje den minst irrasjonelle idèen jeg hadde. Han skulle på ambassaden, og der så jeg for meg et venterom fullt i østeuropeiske tøser som bare ventet på at en kjekk mann skulle vandre inn i klørne deres. Og ja, jeg sier tøser, for jammen tok det mange måneder å få dem til å slutte å chatte de mest uanstendige ting til min mann, og den slags gjør at man begynner å kjemme alle over samme kam.

En halvtimes tid senere begynte jeg å innse at han trolig hadde mistet flyet, og jeg så for meg at han kavet rundt på flyplassen for å få tak i nye billetter til en edruelig pris. Jeg følte med ham, og håpet han ikke var alt for oppkavet.

Til slutt kom naturligvis frykten for at det hadde skjedd ham noe. Og her manet jeg frem skrekkscenarier i beste familietradisjon, og så for meg at han hadde blitt kidnappet av østeuropeisk mafia som torturerte ham for å få tak i informasjon han selvsagt ikke hadde, mens de raste rundt i Oslos gater i en liten østeuropeisk bil.

Femten fåfengte anrop til en mobil uten strøm og to og en halv time senere kom jeg på at jeg kunne sjekke mailen hans og se hva som var den faktiske returtiden. Innboksen var full av all slags nyhetsbrev og spam, og det var vanskelig for mitt stressede hode å se forskjell på klint og hvete, men til slutt fant jeg en mail fra Norwegian. Jepp, en enkelt mail fant jeg, med rute Bergen-Oslo. Er det sånn det skal ende, tenkte jeg nå, her har han kjøpt seg en enveisbillett til Oslo, og dett var dett? Akkurat da jeg hadde tenkt å bryte sammen i krampegråt fant jeg mailen med returbilletten, som hadde ankomsttid rundt 19:30.

Nå fikk jeg selvsagt samme reaksjon som min mor pleide å få, og da han endelig kom stod jeg og vasket hissig opp og kjeftet ham huden full for alt jeg hadde vært igjennom.

Slukøret måtte jeg innse at eplet ikke faller så veldig langt fra stammen.